Vurdering for læring. Hva og hvorfor?

Artikkelen til R.Engh "Vurdering for læring. Hva og hvorfor" starter med at vurdering for læring ikke nødvendigvis må ses som en sort- hvit kontrast til vurdering av læring (som har preget norsk skole i stor grad), men som noe mer. Lærere har gjennom tider testet elever summativt, og det vil fortsatt være en forutsetning for god faglig veiledning at læreren vet noe om elevens nåværende kompetanse. Samtidig trenger vi å utvikle metoder for å teste elever formativt- testene skal være et didaktisk bidrag til at elevene skal øke sin kompetanse og at læreren skal få bedre forutsetninger til tilpasset opplæring (R.Engh s.38).
Forfatteren bruker den britiske Assesment Reform Groups definisjon på VFL som en prosess som må forstås i tre faser:
1. Kartlegging av elevens nåværende kompetanse
2. Læringsmåla klarlegges av eleven og lærer sammen
3. Avtale mellom lærer og elev hva som må gjøres for å komme videre i læringsprosessen
(R.Engh s.39).

Forskriften til opplæringsloven som ble innført i 2009 pålegger lærere å gjennomføre underveisvurdering. Elevene skal vite noe om hvor de ligger i løypa- og hva de trenger å jobbe med for å komme videre i egen utvikling. Her viser undersøkelser at norske lærere har et utviklingspotensial (Klette 03,04 i R.Engh s.40). Men hvordan utvikler vi potensialet? Hvor lang tid vil det ta for at forskriften fører til endret  praksis i den norske skolen?
Utdanningsdirektoratet igangsatte i 2010 en storstilt satsing for å få formativ vurdering inn i skolen. Over halvparten av Norges komnuner deltok i dette- også min kommune. Skolene har blandt annet deltatt på kompetansehevingskurs, men er praksisen implementert, eller sitter lærerne og "holder seg for øra" mens de tenker at dette er nok en fase som går over slik som det ofte har gjort i skolen? En svært viktig brikke for å få til et godt arbeid rundt denne forskriften er at ledelsen på skolene er pådriver i utviklingsarbeidet. Dette er en stor lederutfordring som krever mye tid og kompetanse hos både skoleeierne og rektorene på de enkelte skolen.

Prosjektsamarbeid

I G.Liestøls artikkel "Sammensatte tekster - sammensatt kompetanse" beskriver han en mulig måte å forene lærerens litterære dannelse med elevens intuitive ferdigheter rundt temaet sammensatte tekster i et utvidet begrep der digitale ferdigheter er avgjørende. Han kaller dette for et prosjektsamarbeid der eleven og læreren samarbeider ut  fra den kompetansen de sitter inne med. (G.Liestøl s.294). Som eksempel på arenaer et slikt sammarbeid kan finne sted, trekkes frem prosjektsamarbeid rundt analyse av "Ringenes Herre" triologien av J.R.Tolkien. Her kan lærerens litterære analyse av bøkene kobles sammen med elevers digitale kompetanse på spill eller film basert på bøkene. Men hvordan legger vi til rette som skoleledere for å bidra til at dette prosjektsamarbeidet kan finne sted? For det første må vi kjenne til og klare å videreformidle denne måten å jobbe med sammensatte tekster på, øke lærernes kompetanse rundt prosjektsamarbeid og de mange mulighetene som ligger i dette. En annen forutsetning er at skolen har mulighet til praktisk å tilrettelegge for et slikt prosjektsamarbeid. Noen utfordringer på området er det også i forhold til at elever er ulike og kommer til skolen med forskjellige digitale ferdiheter. Men om dette skal være et samarbeid der elever og lærere lærer av hverandre vil det nok ikke by på de største utfordringen at elever lærer av andre elever- dette skjer jo hver dag i mange sammenhenger på skolene.

Digital kompetanseheving i skolen

Gunnar Liestøls artikkel sammensatte tekster - sammensatt kompetanse (2006) gir meg en rekke tanker rundt utfordringene til skoleledere rundt dette temaet. Først og fremst tenker jeg på kompetanseheving av ansatte innenfor området digital kompetanse som en nødvendighet.

Opplevd praksis på min forrige skole var at enkelte hverken hadde interesse eller vilje til å "ta fatt" på "alt dette nye". Etter en del utprøving bestemte ledelsen ved skolen at vi skulle satse på digitale tavler i alle klasserom. Alle tavler ble byttet ut med digitale tavler og lærere som før hadde vært motstandere til å ta i bruk ny teknologi ble nå nødt til å ta det i bruk. Dette fungerte, men forutsetningen for å gjøre noe slikt er at skolen hadde stødig økonomi. Jeg tenker at et slikt grep er det få skoler i 2012 som har mulighet å få til da økonomien setter begrensninger, men trenger man å starte så drastisk? Kanskje er det nok å skrape sammen penger til for eksempel en eller to elektroniske tavler, sette de inn hos lærere som virkelig brenner for dette og sette av godt med tid til erfaringsdeling? Da blir det kanskje ikke så skummelt med "alt dette nye"? Forhåpentligvis vil erfaringsdelinga vise at elektroniske tavler oppleves som et svært nyttig redskap i forhold til blant annet tilpassa opplæring og arbeidet med sammensatte tekster.

For å heve kompetansen til lærere på digitale ferdigheter trengs det nok mer enn bare digitale tavler og erfaringsdeling, men dette kan jo være en start??

Sammensatte tekster

 I artikkelen "Sammensatte tekster- sammensatt kompetanse" av G.Liestøl får vi en avklaring av begrepet sammensatte tekster- noe som langt i fra er et nytt fenomen men noe mennesker har hatt mulighet til å produsere fra tidenes morgen. Med dagens digitale teknologi og ferdigheter får sjangeren en helt ny betydning og vi må utvide vår kompetanse på området for å dekke de elementer som ligger i denne uttrykksformen. Sammensatte tekster forutsetter at vi behersker det utvidede tekstbegrepet (G.Liestøl s.287). Dette innebærer at vi må få opp vår kompetanse på digitale ferdigheter slik at vi er rustet til å møte elevene som får dette inn med morsmelka. Utfordringen er hvordan får vi dette til i skolen? I artikkelen presenterer G.Liestøl en mulig løsning der eleven og læreren lærer av hverandre. For å få til dette må skolen i større grad en vi kanskje gjør i dag tørre å la eleven ta styring. Dette strider nok mot mange læreres oppfatning av skolens rolle som opplæringsinstitusjon der lærer lærer elev og ikke omvendt!